Norges første kvinnelige lagtingspresident heter Torild Skard. Hun tar imot Kilden magasin med åpne armer i leiligheten i Sandvika.
Hun ble valgt på Stortinget for SF (senere SV) i 1973. To år etter at «amasonene» hadde ifølge datidens overskrifter hadde «kuppet» kommunevalget i det som er blitt hetende «kvinnekuppet» i 1971. Da «stormet» kvinner norske kommunestyrer ved hjelp av målrettede kampanjer for å krysse av kvinnene på listene.
Og det er med et nikk til denne aksjonen at Skard ønsker Kilden magasin velkommen til sin leilighet i Sandvika. Iført en knallgul t-skjorte med påskriften «kryss av en kvinne».
Snart 89 år gammel, men fortiden eller takknemlighet til kvinnebevegelsen, er ikke glemt.
– Liker du t-skjorten? Det er til ære for deg, smiler hun.
Liker du t-skjorten? Det er til ære for deg, smiler hun.
Forskeren Torild Skard
Det er trolig slik de fleste kjenner henne: Som kvinnesakspioner, SV-politiker og Norges første kvinnelige leder for multilateral bistand i utenriksdepartementene. Eller direktør i FN-organisasjoner som UNESCO og UNICEF.
Og forfatter: i disse dager aktuell med selvbiografien «Likestilling for kvinner. Et liv i kamp for rettferd, omsorg og fred».
Men Skard var også en virksom akademiker mellom vervene. I 1972 flyttet hun til Tromsø for å jobbe på det da nye universitetet.
På det tidlige 70-tallet gikk diskusjonen høyt: Kvinnefrontere og Nyfeminister diskuterte rekkefølgen i 8.mars-toget og hvor langt man kunne dra ordspill som «Vi vil ligge øverst»… etterfulgt av «…på lønnsstatistikken». Kvinnefronten satte ned foten, og det ble to 8. mars-tog i Oslo den våren i 1972.
– Jeg hadde en del problemer med de gruppene, den ene var mer ekstrem enn den andre. Det var så mye som spilte på det seksuelle.
– Så jeg hadde på det tidspunktet ikke noe imot å reise til Tromsø, ler hun høyt.
Det var på mange måter takket være Norsk kvinnesaksforening at Skard fant politikken. Men hun hadde altså selv ingen planer om å tilbringe 1973–1977 på Stortinget. Hun hadde allerede fått en del erfaring som en virksom vararepresentant i 1965–69.
Likevel hadde hun akseptert nominasjonen til å stille øverst på SFs stortingsliste ved Stortingsvalget 1973 – mest for syns skyld, og uten forventning om å komme inn: Det var behov for kvinner, forteller Skard. Men det var ikke så mange å ta av med erfaring og kompetanse på denne tiden. Så var det heller ingen som forventet noe godt valg på SFs vegne det året.
Men EF-striden gjorde at partiet likevel gjorde brakvalg, og kom inn med hele 16 representanter, hvorav tre var kvinner. Hanna Kvanmo og Berit Ås kom også inn det året. Attpåtil med «rimelig bra kvinneprogram» ifølge Skard selv.
- Faktaboks?
-
Fakta
Fakta
Fakta
